Det finnes mange måter man kan dyrke hobbyen ornitologi. Ornitologi stammer fra det greske ordet ornis, som betyr fugl. En ornitolog er synonymt med både fuglekjenner og fugleforsker, og spekteret imellom disse to ytterpunktene omfattes av de aller fleste med interesse for fugler. Enten det er i form av fugleforing om vinteren, opphenging av fuglekasser, forskningsprosjekter, eller turer i marka med kikkert eller kamera.

Denne artikkelen tar for seg ulike områder av ornitologien som hobby. Det fine med denne hobbyen er at man kan ha glede av den både som amatør og som profesjonell, og at det er mange nivåer av ornitologien som gjør at alle med en interesse for våre bevingede venner kan finne ”sin” gren av hobbyen.

Mange av oss får interesse for fugler allerede som barn eller ungdom, og fra å følge kjøttmeisen på fuglebrettet har mange siden utviklet en tilnærmet altoppslukende interesse for ornitologi. Noen er villige til å reise langt for å se en sjelden fugl, mens andre finner like stor glede i å studere en sidensvansflokk som ribber rognetrærne i hagen.

1: Fuglefôring
Bare innenfor fuglefôring, finner vi flere måter å dyrke denne hobbyen. De fleste nøyer seg med å legge ut brødsmuler og solsikkefrø til småfuglene om vinteren, men her åpner det seg mange muligheter dersom man ønsker å trekke flest mulig fugler til fôringsplassen sin.

Det viktigste for fuglene er å ha jevn mat- og vanntilgang gjennom hele vinteren, for hvis det plutselig blir slutt på maten midtvinters kan småfuglene få store problemer dersom de ikke raskt finner en annen matkilde. Mange fugler er stasjonære om vinteren, og besøker gjerne samme fôringsplass hver dag, mens noen arter dukker opp bare en gang iblant.

Dersom du vil trekke til deg mange forskjellige arter, bør du sørge for å ha variert fuglefôr. En annen ting som er viktig å tenke på, er at noen fugler kan spise hengende i en frøautomat, mens andre arter spiser på bakken. Ved å legge forholdene til rette for de ulike fugleartene, kan man oppleve at et titalls forskjellige fuglearter stikker innom bare på én dag. Og ettersom ikke alle fuglene spiser det samme, er den aller viktigste tilpassingen man kan gjøre å fôre med forskjellig mat.

Solsikkefrø kan kjøpes i store sekker, og er en ”allrounder” som mange fugler setter stor pris på. Arter som grønnfink, dompap og spettmeis kan sette til livs store mengder frø i løpet av kort tid. Bruk gjerne frøautomater til solsikkefrøene.
Knuste frø av havre, hvete og bygg er meget populært hos gråspurv, men dette er kost som også meiser, finker og sisiker liker. Mange av disse artene foretrekker å spise på bakken eller på et litt større fuglebrett.
Rundt juletider er det tradisjon for å henge opp havrenek, og da kan man få besøk av gråspurv, gulspurv eller dompap.
Ikke alle fuglene spiser frø, og da kan man fore med frukt, for eksempel epler og pærer, som er godt likt av blant annet overvintrende troster. Også kokte poteter er populært hos mange av fuglene.
Meiseboller man får kjøpt på butikken er en blanding av frø og fett, noe som meisene våre setter ekstra stor pris på. Men også grønn- og gråsisik spiser gjerne av meisebollene, og til og med flaggspetten kan forsyne seg – aller helst hvis du bruker store meiseboller.
Man får også kjøpt nøtteposer med usaltede nøtter, som blant annet er populært hos meiser og grønnsisik.
Brødsmuler som blir til overs i husholdningen bør ikke kastes, men deles med småfuglene. Rødstrupe, gjerdesmett og meiser setter stor pris på brødsmuler. Husk at brødet ikke skal være muglet.
Disse fôrtypene dekker det meste av matbehovet til overvintrende småfugler, men det finnes flere typer fôr man kan supplere med, som halve kokosnøtter, talg, matfett, og havregryn. Man kan også fryse ned rognebær om høsten og legge de frem om vinteren. Det aller viktigste man må huske er at fugler skal ikke ha salt eller saltet mat! Dersom det er et stykke til nærmeste vannkilde, kan man også sette ut ei vannskål. Husk å rengjøre fuglebrett og fôringsplasser på bakken med jevne mellomrom slik at ikke ekskrementer blir liggende sammen med maten. Pass på å bruke hansker når du rengjør fôringsplassen.

Andre ting som er viktig å ta hensyn til på fôringsplassen, er at fuglene føler seg tryggere dersom det er busker eller trær i nærheten, slik at de kan gjemme seg hvis de blir skremt av rovfugler, katter eller mennesker. Foringsplassen bør også være plassert slik at ikke katter kan snike seg innpå uten å bli oppdaget.

Hvis man driver med fugleforing, vil man merke at det i milde og snøfrie perioder er mindre fugl på foringsplassen. Dette har sammenheng med at fuglene da lettere finner mat andre steder, og i slike perioder ikke er så avhengige av fôringsplassen din som de er når det er ti minusgrader og en halv meter snø. Det kan også være forskjell på hvilke arter som dukker opp i ulike perioder av vinteren, og under de forskjellige værtypene. En del av trekkfuglene våre søker også til fôringsplasser når de ankommer om våren, blant annet bokfink.

2: Fuglekasser
Som med fuglefôring, er det også viktig å tilpasse fuglekasser til de forskjellige artene. Det viktigste er at innflyvingshullet har riktig størrelse, men dybde og innvendige mål på kassen kan også være avgjørende for om fuglene vil bygge reir i den. Deretter kommer plasseringen av fuglekassen, som heller ikke bør være tilfeldig. Noen arter foretrekker løvskog, mens andre vil ha barskog. Noen liker seg i nærheten av mennesker, mens andre er sky og foretrekker øde områder.
De fleste kassene kan bygges etter samme prinsipp, med at man bare varierer størrelsen på kassen og hullet, men det finnes også noen spesialkasser som har en helt annen utforming for best mulig å tilpasses hva den enkelte arten foretrekker som hekkeplass.

Når du skal snekre en fuglekasse, er det viktig at materialet er sterkt, og helst ubehandlet slik at ungene lettere kan klatre ut av kassen når den tid kommer. Dersom du beiser kassen så holder den lengre. Beis aldri innsiden av kassen, da dette kan avgi gasser som er skadelige for fuglene. Ved opphenging, bruk ståltråd og stram den ved å putte kiler eller kvister mellom strengen og stammen på treet. Henger du opp større og tunge kasser, som ugle- eller andekasser, er det ekstra viktig at kassen festes skikkelig, slik at den ikke faller ned. Uglene bygger ikke reir, så da er det viktig å legge litt flis i bunnen av kassen, som den kan legge eggene sine i.
Fuglekasser er en etterligning av fuglenes naturlige hekkeplasser i hule trær. Man kan derfor med hell bruke uthulete trestammer til å lage naturkasser, noe som kan bli en suksess hos blant annet ugler. Slike kasser kan imidlertid være veldig tunge, og må festes omhyggelig. Det vil også være en fordel å bruke stige ved opphenging av slike kasser.

Når man først har hengt opp fuglekassene, er det samtidig viktig å følge opp med å rengjøre kassene hvert år, og etterstramme eller løsne strengen ved behov.

Noe av det artigste med fuglekasser er selvfølgelig å følge med om kassene taes i bruk. Dersom man henger opp flere kasser i nærmiljøet, kan man enkelt følge med hvilke fugler som bor hvor. Henger man opp kasser ute i marka, kreves det derimot litt mer innsats for å sjekke resultatet. Husk alltid å gjøre besøk ved kassen så korte som mulig slik at ikke fuglene skal sky reiret. En rask kikk i kassen for å telle egg eller unger er nok. Du kan lage deg et skjema for å registrere resultater, og sammenligne med tidligere år.

NOF Hemne Lokallag har hengt opp en del kattugle-kasser, hvor graden av hekkesuksess blir registrerert hver vår, samtidig som reirungene blir ringmerket. Et slikt systematisk arbeid vil hjelpe oss med å følge med i utviklingen av kattugle-bestanden, og også lære oss en hel del om kattugla som art.

Det finnes en del god litteratur som går grundig til verks rundt det å henge opp fuglekasser. Her kan vi blant annet nevne NOF sitt eget hefte ”Fuglar og fuglekasser” (1995), og Bjørn Brjørnsruds ”Fugler og fuglekasser” (1968).

3: Fuglekikking og artsbestemming
Fuglene omgir oss i nær sagt alle biotoper, og er eksperter i å tilpasse seg ulike miljøer. Noe av det mest fascinerende innen ornitologien er å studere fuglene i sitt naturlige miljø. Om du oppsøker en holme i sjøen, en lavlandsskog, et myrlandskap eller snaufjellet, så er sjansen stor for å kunne oppleve fuglelivet på nært hold dersom du har øynene og ørene med deg. Og jo mer feltpraksis du får, jo enklere blir det både å oppdage og å artsbestemme fugler ute i naturen.

En god kikkert er en stor fordel, men hvis du skal ha den med på tur bør den ikke være for stor og tung. Ville fugler lar sjelden mennesker slippe så tett innpå seg at vi får studert de ordentlig med det blotte øye. Det ultimate er å ha med seg et teleskop, men det er ikke bestandig så enkelt å få med seg, og på lengre turer blir det nok mer til bry enn til hjelp. Teleskop gir en mye bedre forstørrelse enn en vanlig kikkert, og egner seg veldig godt til å studere blant annet overvintrende sjøfugler, der man har full oversikt fra land og kan bruke stativ.

Dersom man ser en fugl man er usikker på hva er, så må man prøve å merke seg så mange detaljer som mulig. Det kan være alt fra fargen på nebb, føtter og øyne til tegninger i fjærdrakta, lengden på føtter og stjert og andre spesielle kjennetegn. Ofte er det små detaljer som skiller artene fra hverandre. Notér de ulike kjennetegnene, slik at du senere kan studere fugleboka i ro og mak for å artsbestemme fuglen. Et annet godt tips er å prøve å sammenligne størrelsen på fuglen i forhold til fugler du kjenner godt fra før, f.eks. gråspurv eller svarttrost.

Noen ganger er det vanskelig å bestemme en art bare ut fra hvordan fuglen ser ut, særlig på lang avstand. Da kan særegenheter med fuglens opptreden være viktig å få med seg. Dette omfatter for eksempel hvordan fuglen beveger seg på bakken og hvordan den flyr. For vannlevende fugler kan det være om fuglen dykker med åpne eller lukkede vinger, om den gjør et lite hopp før den dykker og så videre.

Blant våre vanligste fugler, er løvsanger og gransanger noen av de vanskeligste artene å skille dersom du bare ser et glimt av de. De ser nesten helt like ut, særlig på langt hold, og den største forskjellen ligger i at gransangeren har mørkere bein. Da spiller sangen den avgjørende rollen. Dersom man hører en gransanger, har den en ganske monoton og gjentakende ”tjipp-tjapp”-melodi. Løvsangeren derimot synger en lengre strofe som ligner ganske mye på bokfinkens sang.

Det kan være vanskelig å lære seg fuglelåtene, med ved å lytte aktivt til syngende fugler, kan man lære seg å skille de enkelte artene uten engang å se de. Som eksempel kan vi ta gjerdesmett, som er en kjapp, liten fugl som kjennetegnes ved at stjerten står rett til værs. Ute i naturen er den ikke så enkel å legge merke til, og er heller ikke så glad i å få mennesker tett innpå seg. Men dersom man lærer seg å kjenne igjen den trillende sangen, merker man at man har gjerdesmett rundt seg mye oftere enn man tror.

Fuglesang kan også brukes til å lokke til seg ville fugler. Mange bruker blant annet å spille av lyd for å undersøke forekomsten av hakkespetter på bestemte lokaliteter. Dersom en territoriell hann plutselig får høre det den tror er en rival, er det forbausende hvor nysgjerrig og ivrig den kan være etter å jage bort ”inntrengeren”. Avspiling av lyd bør brukes med varsomhet, spesielt midt i hekketiden, ettersom det kan forstyrre enkelte arter såpass mye at de faktisk skyr reiret.

En siste ting som er viktig å merke seg når det gjelder artsbestemming, er at hos mange arter kan det være store variasjoner i fjærdrakten. Hos en del arter er det forskjell på hann og hunn, der hannen stort sett er mer fargerik. Overvintrende sjøfugl, som dykkere og lommer, har en mye mer anonym fjærdrakt om vinteren enn om sommeren. Hos måkene er det forskjell mellom aldersklassene inntil fuglen når voksen alder, og i myteperioden hos endene er hannenes fjærdrakt mye mer anonym enn ellers.

Det finnes en stor mengde fuglebøker på markedet, som egner seg til ulik bruk. Vi har blant annet små bøker som omhandler fugler ved foringsplassen og i nærmiljøet, og vi har store bøker som tar for seg for eksempel alle fuglene i Norge eller Europa. Dersom man vil ha med seg fuglebok når man skal ut i naturen, er det viktig at den ikke er for stor og tung, men samtidig bør den være utfyllende nok til at man kan skille fuglearter fra hverandre. Den beste felthåndboka når det gjelder artsbestemmelse av europeiske fugler er utvilsomt Gyldendals store fugleguide, som kom i revidert utgave i 2004. Her fokuseres det på identifikasjon av fugler i felt, noe også omtalen av hver enkelt art preges av. Et generelt tips vil være å bruke god tid i bokhandelen, og se hvilke områder den enkelte boka går inn på. Det største utvalget av bøker på internett, finner du her: http://www.naturogfritid.no.

4: Fotografering
Mange av de nye digitalkameraene egner seg fint til å fotografere fugler på hobby-nivå. Dersom man har et kamera med 6x optisk zoom eller mer, skal det være mulig å få fine bilder av for eksempel fuglene på fuglebrettet. Her er det viktig å merke seg forskjellen på optisk og digital zoom. Optisk zoom er den faktiske forstørringen som linsa gir, mens digital zoom kun brukes for å få et tettere utnitt i bildet. Digital zoom har således ingen verdi for forstørrelsen av motivet, og er noe man bør unngå å bruke. Man kan like gjerne beskjære bildet med et bildebehandlingsprogram på datamaskinen senere. Høyere oppløsning (megapixler) og bedre optisk zoom gir stort sett bedre bilder, og dersom man i tillegg kan tilpasse kameraet til å fotografere gjennom et teleskop kan man få gode bilder av fugler også på virkelig langt hold. Digitale kameraer er blitt mye bedre de siste årene, samtidig som prisene presses ned. Dette gjør at man kan få et mye bedre kamera for noen få tusenlapper nå enn man kunne bare for bare få år siden. Digitale speilreflekskamera opplever et hurtig voksende marked. Prisen på slike kamera har falt kraftig de siste årene, samtidig som kvaliteten også stadig blir bedre. Med en 300mm-linse eller større, kan du få gode bilder av fugler på litt avstand.

Dersom du har et godt kamera, kan det også hjelpe deg med å artsbestemme fugler i etterkant når du kommer hjem. På bildene kan du finne detaljer som du ikke la merke til i felt, og bildene er samtidig en viktig dokumentasjon av observasjonen. Ved å alltid ha kamera med deg på tur, kan du også ta vare på minnene hvis du for eksempel skulle få nærkontakt med en havørn eller en boltit.

5: Kryssing
Når man etter hvert har sett mange fugler, kan det være interessant å lage seg en krysseliste der man fører en liste over hver art man har observert. De aller ivrigste krysserne konkurrerer i å for eksempel ha sett flest arter i Norge, i et spesielt fylke eller i en periode, eksempelvis inneværende år.

Det kan være veldig spennende å se en spesiell art for første gang, men jo flere man har sett, jo sjeldnere kommer man over ”nye” arter. Dette gjør at mange typiske kryssere gjerne reiser langt og bruker store ressurser når det for eksempel ryktes om gråseiler på Fornebu eller en flekksnipe på Tjøme. Den harde kjerne av norges kryssere har gjerne observert over 350 arter bare her til lands, og det er hard konkurranse om å være den som har sett flest arter.

Nå trenger man selvfølgelig ikke å være blant de fremste krysserne i landet for å kunne ha glede av å lage seg en krysseliste, og man kan starte med å sette seg mål som for eksempel å ha sett 100 arter i Hemne eller i Norge. Etter hvert som man når sine mål, kan man sette seg nye.

Fra 1800 til 2001 er det totalt observert 509 forskjellige arter i hele Norge, med stort og smått. Mange av disse er sjeldne og tilfeldige gjester som dukker opp blant annet i trekktidene. I Hemne har vi registrert 206 innmeldte arter fra 1960 til 2008.

6: Prosjekter
Ønsker man å delta i mer omfattende arbeid og undersøkelser, så har man også mulighet til det. NOF og andre miljøvernorganisasjoner, både sentralt og lokalt, står bak en rekke forskjellige prosjekter. Mange av disse er langsiktige overvåkningsprogrammer, som blant annet kan omfatte vinterfugl-tellinger, ringmerkingsprosjekter og registrering av fugler ved fôringsplassen. I NOF Hemne lokallag har vi valgt å konsentrere oss om det lokale fuglelivet, først og fremst ved å melde inn observasjoner og føre logg på internett, men også gjennom registreringsprosjektet Hekkefugler i Hemne, hvor vi prøver å danne oss et bilde av forekomsten av de ulike hekkefuglene i kommunen vår. Vi deltar også i et kattugle-prosjekt, der reirunger blir ringmerket hver vår, samt at vi følger ekstra nøye med blant annet hønsehauk, hvitryggspett og vandrefalk.

Arbeidet som nedlegges i NOF Hemne lokallag består altså stort sett av å følge ekstra nøye med på fuglelivet, og å rapportere og loggføre interessante observasjoner. Men vi prøver også å gjennomføre noen fellesaktiviteter, som for eksempel den årlige turen til Mellandsvågen naturreservat på Skardsøya for å registrere overvintrende sjøfugl.

7: Innrapportering
For å best mulig kunne danne oss et helhetlig bilde av fuglelivet i Hemne, er det avgjørende at medlemmene av NOF Hemne lokallag og andre fugleinteresserte bidrar ved å melde inn sine observasjoner. Dersom du for eksempel får en uventet gjest på fôringsplassen, eller hvis du får besøk av sjeldent store flokker med fugl, setter vi i NOF Hemne Lokallag stor pris på om du melder inn dette til oss. Det samme gjelder fuglekasseregistreringer, ankomst av trekkfugler om våren, og selvfølgelig også generelle observasjoner gjennom hele året. Dersom du vil bidra med bilder til vårt bildegalleri, er det også flott.

Ornitologi handler mye om det å ha øynene med seg, og kunne glede seg over mangfoldet i naturen. Naturopplevelsene kan dessuten bli mye mer spennende dersom man har med seg kikkerten på tur. Det er mye mer fugl rundt oss enn vi kanskje tror.